Emosjonell og adferdsmessig støtte

Positivt klima

Gode relasjoner

Gode relasjoner mellom ansatte og barn styrkes gjennom fysisk nærhet og tilstedeværelse i barnas hverdag. Ved å være i barnas øyenhøyde – på gulvet, i sandkassen eller ved bordet – signaliserer du tilgjengelighet og interesse. Dette legger til rette for trygghet og god kommunikasjon.

Aktiv deltakelse i lek og aktiviteter gir mulighet for gjensidig kommunikasjon, der du som ansatt viser at du er interessert i hva barna gjør og sier. Gjennom slike samspill utvikles relasjonen, og du får innsikt i barnas perspektiver og behov.

Det er også viktig å støtte barnas kontakt med hverandre. For å være en aktiv støtte i sosialt samspill må du delta i leken. Enkelte barn kan ha behov for ekstra hjelp for å bli inkludert eller for å følge lekens dynamikk. Har du lagt merke til hvordan det ofte kommer flere barn til når du setter deg ned og bygger med LEGO sammen med ett barn? Din tilstedeværelse kan fungere som en trygg inngangsport for barn som trenger støtte til å delta i fellesskapet.

Gjennom bevisst og aktiv deltakelse i barnas lek og samspill, bidrar du til å fremme inkludering, utvikling og trivsel i barnegruppen.

Positiv affekt

Positive følelser formidles gjennom aktivt og engasjert samspill med barna. Smil, latter og felles glede styrker relasjonen og skaper trygghet. Vis entusiasme og del barnas opplevelser – både verbalt, for eksempel ved å si: «Så hyggelig det er å være sammen med dere!», og fysisk, gjennom en klem, high five eller annen positiv berøring.

Ved å dele barnas glede og uttrykke egne positive følelser, bidrar du til et inkluderende og emosjonelt støttende miljø

Positiv kommunikasjon

Positiv kommunikasjon vises når du setter deg i samme øyenhøyde som dem og søker øyenkontakt. Du skal være bevisst om kroppsholdningen din signaliserer din tilgjengelighet for barna og interesse for dem. Ved å gi kommentarer som at “du savnet barnet som var sykt dagen før“ eller “jeg synes vi er gode på dette“ er positive bemerkninger som styrker det positive klimaet.

Respekt

Barna lærer seg en respektfull væremåte ved å oppleve hvordan du er mot dem og andre, både barn og voksne. Vis både barn og ansatte på avdelingen respekt ved å være høflige og bruke et respektfullt språk. Si “takk” og “vær så god” og oppmuntre barna til å gjøre det samme. Bruk en varm og rolig stemme. Bruk også barnas navn når du snakker med dem. Ved at du nikker og smiler når dere snakker sammen viser du at du er oppmerksom og lytter.

Skal du hjelpe et barn kan du forberede barnet på hva som skal skje ved å sette ord på det. For eksempel; skal du tørke et barns nese, ha blikkontakt og si hva du skal gjøre FØR barnet tørkes.

Husk å vise interesse, medfølelse og forståelse for det barnet forteller.

Negativt klima

Negative følelser

Barn er svært sensitive for voksnes følelsesuttrykk – også de som ikke sies høyt. De «leser» ansattes ansiktsuttrykk, blikk, kroppsholdning, stemmebruk og bevegelser. Selv når vi tror vi skjuler irritasjon eller frustrasjon, kan barna merke det.

Negative følelser kan uttrykkes gjennom:

• Irritabilitet, sinne, frustrasjon eller oppgitthet
• Avvisning eller likegyldighet
• Bruk av streng, hard eller sint stemme
• Harde eller brå bevegelser i kontakt med barn

Slike uttrykk kan skape utrygghet og påvirke barnets opplevelse av seg selv og relasjonen til den ansatte. Det er derfor viktig å være bevisst på både verbale og nonverbale signaler i møte med barn.

Negativ kontroll
Negativ kontroll handler om å forsøke å styre barns atferd gjennom kjeft, trusler, straff eller fysisk håndtering – som å løfte, dra eller skyve barnet bort. Dette kan skape frykt, men fremmer verken læring eller utvikling. Barn som blir utsatt for negativ kontroll, adlyder ofte for å unngå ubehag, ikke fordi de har lært noe nytt.

Trusler vs. naturlige konsekvenser
Det er viktig å skille mellom trusler og naturlige konsekvenser:

• Naturlig konsekvens: “Hvis du kaster ballen over gjerdet, blir den borte og du får den ikke tilbake.”
• Trussel: “Hvis du kaster ballen over gjerdet, låser jeg den inne.”

Trusler skaper usikkerhet og svekker barnets tillit til voksne. Naturlige konsekvenser gir barnet mulighet til å forstå sammenhengen mellom handling og resultat.

Kjeftingens konsekvenser
Kjefting kan føre til at barnet føler skyld (“jeg gjorde noe galt”) eller skam (“jeg er feil”). Det påvirker barnets kroppsspråk – barnet trekker seg unna, ser ned eller forsøker å beskytte seg. Kjefting skjer ofte med høy og sint stemme, noe som kan virke skremmende og uforutsigbart for barn.

Negativ væremåte hos ansatte
Negativ væremåte handler om hvordan voksne uttrykker seg – både verbalt og nonverbalt – på en måte som kan virke krenkende eller nedlatende for barn. Dette kan være:

• Sarkasme
• Ironi
• Erting
• Krenkende kommentarer
• Ydmykende kroppsspråk (f.eks. himling med øynene, sukk, oppgitt mimikk)

Slike uttrykksformer kan virke uskyldige i en travel hverdag, men de kan ha stor innvirkning på barnets selvfølelse. Mange barn vil oppleve intens skam, noe som kan påvirke deres trygghet og relasjon til ansatte over tid. Vi skal aldri bruke skam som et virkemiddel for å kontrollere barns atferd.

Negativ væremåte hos barn
Et negativt klima blant barna kan komme til uttrykk gjennom:

• Hyppige konflikter og krangling
• Økt frustrasjon, sinne og uro
• Manglende evne til å løse uenigheter på en konstruktiv måte

Uenigheter mellom barn er naturlig og en del av sosial læring. Vår rolle er å støtte barna i å håndtere disse situasjonene på en trygg og utviklende måte – ikke la konfliktene eskalere eller bli ignorert.

Utfordrende situasjoner
Alle ansatte vil fra tid til annen oppleve situasjoner som vekker frustrasjon, irritasjon eller avmakt. Det kan være når barn bråker, bruker høy stemme, krangler, sutrer, klenger eller ikke hører etter. Slike situasjoner er vanlige i barnehagehverdagen, og det er naturlig at vi reagerer forskjellig.

Noen kan kjenne seg overveldet når barn er klengende eller sutrete, mens andre reagerer sterkere på sinne og aggresjon. Noen blir irriterte, andre trekker seg unna og blir passive. Det viktigste er å være bevisst på egne reaksjonsmønstre, slik at ansvaret ikke skyves over på barnet. Når vi kjenner våre egne triggere og hvilke barn vi opplever som spesielt krevende, kan vi lettere jobbe med å regulere oss selv og møte barnet med støtte og forståelse.

Hva kan du gjøre når du blir frustrert?

Ta en pause
Når du merker at frustrasjonen tar overhånd, kan det være nyttig å ta en kort pause fra situasjonen. En kollega kan overta samspillet med barnet, slik at du får tid til å hente deg inn. Et godt samarbeid i personalgruppen gjør det lettere å støtte hverandre i krevende øyeblikk.

Bruk pusten
En enkel og effektiv måte å regulere egne følelser på er å bruke pusten aktivt. Pust rolig inn gjennom nesen, tell til tre, og pust ut igjen. Gjenta noen ganger mens du følger pusten med oppmerksomheten din. Gjesping kan også fungere som en naturlig regulering. Når du kjenner at du er roligere, kan du rette fokuset mot barnet og forsøke å forstå hva det trenger. Kanskje barnet er trøtt, urolig, eller trenger hjelp til å komme i gang med en aktivitet?

Reparer relasjonen
Noen ganger reagerer vi med sinne eller irritasjon, og innser i øyeblikket at reaksjonen var urimelig. Da er det viktig å ta ansvar og reparere relasjonen. Si unnskyld, og forklar barnet at det ikke var meningen å bli sint. Når noe har gått galt, er det den ansatte som har ansvar for å gjenopprette tryggheten. Vi har mer erfaring og modenhet enn barnet, og det er vårt ansvar å ivareta relasjonen.

Sensitive ansatte

Oppmerksomhet
Å være oppmerksom på alle barna i avdelingen er en viktig del av det pedagogiske arbeidet. Selv om du sitter med ett barn, bør du jevnlig se deg rundt og fange opp signaler fra andre barn – både verbale og nonverbale. Barn som trekker seg unna eller tar lite kontakt, trenger ekstra sensitive ansatte som aktivt forsøker å etablere kontakt og gir dem rom til å bli sett.

Følg med på samspillet mellom barna: Er alle inkludert? Har hvert barn noen å være sammen med i løpet av dagen? Ved å observere barnas lek og samhandling, kan du støtte dem der det trengs – enten det handler om å leke sammen eller få ro til å leke alene.

Gi barna gode svar eller reaksjoner
Barn trenger å bli møtt med respons når de forsøker å kommunisere. Hvis du ikke svarer, kan barnet føle seg avvist. Selv en enkel tilbakemelding som “Jeg ser at du vil vise meg noe – jeg kommer straks” kan være nok til å bekrefte barnets initiativ.

Tilpass reaksjoner og støtte til barnets behov og situasjon. Kanskje trenger barnet en rolig stund med en bok, eller hjelp til å nå opp til en hylle. Sensitive ansatte setter ord på og hjelper barnet med å forstå og regulere følelser. Det handler om å se bak atferden og spørre: “Hva trenger dette barnet av meg nå?”

Barn har ofte sterke følelser – både glede og frustrasjon. I slike øyeblikk er det viktig at ansatte møter dem med forståelse og støtte, ikke med avvisning eller distraksjon. Barn lærer å regulere følelser gjennom samspill med voksne, og trenger tid og trygghet for å utvikle selvregulering.

Barnas trygghet og trivsel
Trygge barn viser positive følelser, søker støtte og trøst ved behov, og deltar aktivt i lek med både ansatte og andre barn. Noen barn viser dette tydelig, mens andre uttrykker behov mer subtilt. Vær oppmerksom på barn som trekker seg unna – de trenger også å bli sett og støttet.

Barn er forskjellige
Barn uttrykker følelser på ulike måter. Noen gråter, andre blir stille. Noen reagerer med sinne selv om de egentlig er triste eller redde. Andre viser lite følelser utad, og det kan være vanskelig å vite hva de trenger.

Som ansatt må du ta deg tid til å bli kjent med hvert enkelt barn og deres måte å uttrykke følelser på. Når barnet opplever at du er interessert og kjenner det godt, vil det lettere dele følelsene sine med deg. Dette gir mulighet for støtte, regulering og utvikling av emosjonell kompetanse.

Sette ord på følelsene
Å hjelpe barn med å sette ord på følelsene sine er en viktig del av det emosjonelle støttende arbeidet i barnehagen. Når du som ansatt bekrefter barnets følelser med ord, gir du barnet et språk for indre opplevelser. Dette bidrar til at barnet blir kjent med egne følelser, lærer å uttrykke dem og etter hvert regulere dem.

Eksempler på hvordan du kan støtte barnet i å sette ord på følelsene:

• «Det virker som du er lei deg fordi du savner mamma – noen ganger savner jeg også min mamma.»
• «Nå tror jeg at du ble litt redd.»
• «Det gjorde vondt.»
• «Jeg skjønner at du ble sint når du måtte slutte å leke fordi vi skulle spise.»
• «Du ble lei deg fordi du falt og slo deg.»
• «Jeg vet at du også ville ha klossene, og jeg skjønner at du er sint fordi du ikke fikk dem.»

Ved å møte barnets følelser med sensitivitet og forståelse, gir du barnet trygghet til å utforske og uttrykke det som skjer på innsiden.

Trøst og hjelp med å komme seg videre
Trøst handler om mer enn å roe ned – det handler om å anerkjenne barnets følelser og vise at du forstår. Når du setter ord på følelsen og barnet opplever seg sett og forstått, kan du gradvis hjelpe barnet med å rette oppmerksomheten utover igjen.

Dette kalles ofte å “trøste igjennom”:

• Først møter du barnet i følelsen og er til stede i det som er vanskelig.
• Når intensiteten av følelsen avtar, hjelper du barnet med å finne en vei videre.

Det er viktig at barnet først får oppleve at du har forstått hvordan det har det. Hvis du forsøker å avlede barnet for tidlig, kan det oppleves som at følelsene ikke er viktige eller må skjules.

Eksempler på hvordan du kan hjelpe barnet videre:

• «Nå går vi bort til Oscar og forteller hvorfor du ble sint, så skal jeg hjelpe dere å leke videre.»
• «Vil du at vi skal leke litt sammen?»
• «Vil du sitte på fanget litt, så kan vi lese en bok sammen før vi går tilbake?»

Gjennom denne typen støtte lærer barnet at følelser er naturlige, at de går over, og at vanskelige situasjoner kan løses med hjelp fra trygge voksne.

Ta barns perspektiv

Fleksibilitet og fokus på barna

Å ha fokus på barnet innebærer å være tilstede i barnets opplevelse og å følge barnets initiativ når det er mulig. Dette betyr at ansatte aktivt observerer hva barnet er opptatt av, og deltar i barnets lek og utforskning med genuin interesse. Når personalet viser at de verdsetter barnets perspektiv, styrkes barnets følelse av å bli sett og hørt.

I praksis handler dette om å gi barna valgmuligheter i hverdagen – både i organiserte aktiviteter og i frilek. Valg som “Vil du ha banan eller eple?” eller “Vil du leke med bilene eller klossene?” gir barnet en opplevelse av kontroll og medvirkning. Samtidig gir det ansatte innsikt i barnets preferanser og interesser.

Det er også viktig å tilrettelegge aktiviteter ut fra det barna viser engasjement for. Hvis barna for eksempel viser stor interesse for småkryp ute, kan dette følges opp med bøker, samtaler og kreative aktiviteter knyttet til temaet. Slik skapes en meningsfull sammenheng mellom barnets opplevelser og det pedagogiske innholdet.

Fleksibilitet er en sentral del av dette arbeidet. Selv om rutiner gir trygghet, må det være rom for å tilpasse dagen etter barnas behov. Et barn som er trøtt tidligere enn planlagt, bør få mulighet til å hvile. Et barn som viser stor glede over en aktivitet, bør få tid til å fordype seg. Ved å følge barnets “flyt” og rytme, støtter vi barnets utvikling og trivsel.

Støtte til selvstendighet

Å støtte barns selvstendighet handler om å gi dem mulighet til å prøve selv, ta ansvar og oppleve mestring. Dette er avgjørende for utviklingen av et positivt selvbilde og troen på egne evner. Når barn får delta aktivt i hverdagslige gjøremål – som å rydde, hente ting selv, eller hjelpe til med måltider – opplever de at de er viktige og at deres innsats betyr noe.

Selvstendighet utvikles også gjennom frilek, der barna får velge aktivitet og utforske på egne premisser. Noen barn trenger støtte for å komme i gang, og da kan ansatte bidra med enkle valg eller være en trygg tilstedeværelse. Det er viktig å gi rom for at barn prøver og feiler, og at ikke alt må gjøres “riktig” – det er prosessen og innsatsen som teller.

Tilgjengelighet til materiell og utstyr er også en viktig faktor. Når barn selv kan hente det de trenger, fremmes initiativ og ansvar. Ansatte bør være bevisste på hvordan rommet og materialene er organisert, slik at det inviterer til selvstendig bruk.

I sosiale situasjoner må barn få støtte til å håndtere konflikter og forstå andres perspektiver. Dette innebærer å hjelpe barna med å sette ord på egne følelser, og å veilede dem i å finne løsninger sammen. Ved å støtte barn i å uttrykke seg og lytte til andre, utvikles empati og sosial kompetanse. Historier og samtaler om følelser og vennskap kan være gode verktøy i dette arbeidet.

Barns uttrykk

Barn uttrykker seg på ulike måter – gjennom språk, lek, kroppsspråk og følelser. Ansatte bør aktivt lytte og trekke frem barnas ideer og perspektiver i samtaler og aktiviteter. Å oppmuntre til barnestyrt samtale gir barna mulighet til å reflektere og sette ord på egne tanker og erfaringer.

Ved å anerkjenne og støtte barnas uttrykk, bidrar du til utvikling av språk, identitet og sosial kompetanse. Dette krever en lyttende og tilstedeværende voksen som gir rom for barnas stemme i hverdagen.

Barn får bevege seg

Bevegelse er en naturlig og nødvendig del av barns utvikling. Barna skal få bevege seg fritt og delta aktivt i hverdagen. Ansatte bør legge til rette for fysisk utfoldelse og unngå rigide strukturer som begrenser barnas behov for bevegelse.

Aktiviteter bør planlegges med mulighet for variasjon og utforskning. Når barn viser engasjement – som å lage dyrelyder under en lesestund – bør dette støttes og inkluderes som en del av læringen. Ved å tillate og støtte barns naturlige aktivitetsnivå, fremmes både fysisk og psykisk helse, og barnas glede og deltakelse styrkes.